Ny oversettelse av T. S. Eliots «The Waste Land»

Av Espen Grønlie

T. S. Eliot
Det øde landet
Dikt
Gjendiktet av Eirik S. Røkkum
TransFe:r forlag, 2021
112 sider.

I en artikkel i Mellom 2/2016, «Ut av det golde landet», foretar litteraturviter Elin Kittelsen en kritisk gjennomgang av Paal Brekkes gjendiktning av T. S. Eliots dikt «The Waste Land» (1922), som Brekke utga i 1949. Kittelsen understreker hvordan denne gjendiktningen har spilt en rolle som modernistisk fyrtårn i et narrativ der Norge lenge var formørket av en særlig seiglivet ikke-modernistisk middelalder. Rollen i dette narrativet «har bidratt til å gjøre Brekkes gjendiktning tilnærmet uangripelig», skriver hun. 

Brekke, som bare var 26 år gammel da han utga Det golde landet og andre dikt, lagde selv en revidert versjon av diktet i 1988. Andre har hatt «berøringsangst», antyder Kittelsen, som for øvrig foretrekker «den friere tonen» i Brekkes opprinnelige versjon framfor den i revisjonen. Likevel er hun kritisk også til Brekkes opprinnelige gjendiktning. 

Kittelsen gjengir flere problematiske oversettervalg hos Brekke, og skriver: «Jeg kan umulig være den første som merker meg disse problemene». Deretter kommenterer hun at de manglende forsøkene på å gjendikte Eliot fra andre skikkelser i det norske litterære feltet kan skyldes at det har hersket en forestilling om at et dikt som er gjendiktet, er «‘tatt’, ‘gjort’, og ikke trenger å oversettes igjen». Dette er et sentralt poeng. Oversettelse ble lenge framstilt omtrent slik, ut fra en – reell eller kanskje bare illudert – teoretisk naivitet, en naivitet et forlag som TransFe:r (og et tidsskrift som Mellom!) gjør lurt i å forsøke å motvirke. Særdeles viktige tekster vil alltid fortjene en nyoversettelse etter mange tiår. Eliots dikt er en slik tekst. 

«Må man kanskje nettopp ha ungdommens naivitet og overmot for å ta på seg en slik oppgave?» spør Kittelsen. Kanskje det. I år er det Eirik S. Røkkum (f. 1990) som gjendikter «The Waste Land» til norsk på nytt. Det øde landet kommer altså ut som bok på det Lillehammer-baserte forlaget TransFe:r, og er ganske riktig preget av et visst (mer eller mindre ungdommelig) overmot, om enn ikke av synderlig mye naivitet. For det er som en kompetent Eliot-kjenner at den nye norske gjendikteren går til «The Waste Land», et dikt som har avfødt en enorm sekundærlitteratur siden det første gang ble utgitt for 100 år siden. Røkkum gjendikter ikke bare Eliots dikt, han gjengir også de notene Eliot utstyrte diktet med – og bidrar også med en del tilføyelser til disse notene, særlig da oversettelser av sitatene fra fransk, gresk, latin og italiensk, som Eliot lot stå uoversatt. I tillegg har boka et 19 sider langt etterord, samt ytterligere 13 sider «Om å gjendikte The Waste Land» og hele 35 sider med «Noter til gjendiktningen», der gjendikteren drøfter og begrunner sine allehånde dilemmaer og valg. Puh! 

Manglende stilistisk spenn 

Uavhengig av sin lærde tilnærming til diktet foretar Røkkum noen ukonvensjonelle grep i den nye gjendiktningen. Mest iøynefallende er valget av såkalt radikalt bokmål, umiddelbart synlig i en rekke a-endelser i både substantiv og verb, som vi kan se allerede i de første sju linjene av diktets første del, «The Burial of the Dead», som i den nye utgaven blir kalt «Gravlegginga av de døde»: 

April er den verste måneden, bringer 
Syriner fram fra det døde landet, blander 
Minner og begjær, vekker 
Dovne røtter med vårregn. 
Vinteren holdt oss varme, hylla 
Jorda inn i glemsom snø, næra 
Et lite liv med visne knoller. 

Hylla og næra er dristige, men utvilsomt bevisste valg. Røkkum opplyser selv, i kommentarene til gjendiktningen sin, at han er «radikal i språket». Spørsmålet er hvor godt det treffer tonen i Eliots dikt. Her i begynnelsen av diktet opplever jeg valget som særlig påfallende. Kanskje har gjendikteren ønsket å markere en kontrast til Brekkes gjendiktning, som på sin side er ganske konservativ i språket – eller «mer gammelmodig enn diktet har godt av», som Røkkum skriver. Dette er åpningslinjene hos Brekke anno 1949: 

April er den grusomste måned, lar 
syriner blomstre av døde marker, blander 
minner og attrå, vekker 
med vårregn røtter i dvale. 
Vinteren holdt oss varme, dekket 
jorden med snø og glemsel, næret 
lite grand liv med tørre knoller. 

I sin artikkel i Mellom hevder Kittelsen faktisk at Brekkes 1988-versjon er enda mer gammelmodig enn 1949-versjonen, blant annet ved at etter nå blir erstattet av efter. Vi ser i sitatet jeg nettopp har gjengitt, at 1949-utgaven har snø. 1988-utgaven har på sin side sne – dette er den eneste forskjellen i de sju første linjene mellom disse to utgavene. Her er det altså snakk om ganske så bemerkelsesverdige endringer fra Brekkes side, som må sies å gå i motsatt retning av den generelle norske språkutviklingen. Men som Kittelsen kommenterer, er det også noen endringer i 1988-utgaven som øyensynlig går andre vei: Her får visse passasjer «et overdrevent muntlig preg»: får’nsa’nkan’ke og penga. Det får stå for Kittelsens regning at disse formene er «overdrevent muntlige». For her er det snakk om pubsamtalen i diktets andre del, og jeg opplever Brekkes endringer anno 1988 som klare forbedringer. La oss se på åpningen av passasjen i 1949-versjonen: 

Da mannen til Lil slapp ut av militæret, sa jeg – 
og jeg pyntet ikke på det, jeg sa til henne 
Vær snild og skynd Dem vi skal stenge 
at nå som Albert kommer hjem, forsøk å bli litt pen da, 
han vil nok vite hva du gjorde med de pengene 
du fikk til nye tenner. Jeg hørte selv han sa det, 
trekk dem alle sammen Lil, og få et pent gebiss, 
det sa han, jeg orker ikke se på deg. 

Sammenlikn med 1988-versjonen: 

Da mannen til Lil ble dimma, sa jeg – 
og jeg pynta ikke på det, jeg sa til ’a 
Vennligst skynd Dem vi skal lukke 
at nå som Albert kommer hjem så prøv å bli litt pen, 
han vil veta å du gjorde med de penga 
du fikk til nye tenner. Jeg hørte sjæl han sa det, 
trekk dem hele bunten Lil, og få et pent gebiss, 
det sa’n, jeg orker ikke se på deg. 

Hva har skjedd her? Hva har blitt til det dialektale å, og selv har blitt til sjæl – altså i den samme utgaven som endrer snø til sne og etter til efter. Hvordan kan disse tilsynelatende motstridende endringene forklares? Det virker på meg temmelig åpenbart at Brekke i sin reviderte utgave har forsøkt å strekke det stilistiske spennet ved å bruke ytterlighetene i norske sosiolektiske språkformer. Og denne ideen om et stort stilistisk spenn fanger unektelig noe vesentlig ved Eliots «The Waste Land». For også originalen benytter en rekke stilleier, høye som lave, og kan derfor trenge en bred palett av stiler også på målspråket når den skal gjendiktes.  

Som en generell innvending mot Røkkums Det øde landet vil jeg hevde at denne nye gjendiktningen mangler noe av det språklig-stilistiske spennet Brekke innførte med sine 1988-revisjoner. Det er som om Røkkum forsøker å unngå ethvert innslag av konservativ og formell høystil, selv i de tilfellene da det må være nettopp et slikt stilleie Eliot etterstrebet. Til gjengjeld treffer Røkkum ganske bra når det kommer til lav og muntlig stil, som i pubsamtalen. Hos ham åpner den slik: 

Da mannen te Lil blei dimmittert, sa æ – 
Æ la itj nokka imellom, æ sa det te’a sjøl, 
SKYND DOKK NO TIDA E UT 
At no som’n Albert kjæm hjæm, får du fiff dæ opp litt. 
Han vil da vit’ ka du gjor’ med dæm pengan han ga dæ 
Te nye tenner. Han gjor’ det, æ va jo der sjøl, 
Trækk dem ut aill samen, Lil, og få dæ et pent gébiss, 
Sa han, æ orke faen itj å glan’ på dæ. 

Nok en gang finner vi her et påfallende valg, nemlig å bruke trøndersk dialekt til å gjengi disse replikkene. Men dette opplever jeg som forfriskende. Det er helt sant som Røkkum skriver i de omfangsrike kommentarene sine, at den norske klisjeen her er å bruke østkantdialekt fra Oslo, men at det er problematisk av flere grunner: 

Eliots original bygger på Cockney, et hovedstadens arbeiderklassespråk, og noe tilsvarende på norsk måtte være østkantdialekt, kan man tenke seg. Jeg er ikke enig. For det første stiller jeg spørsmål ved hvor godt østkanten i Oslo representerer arbeiderklasse i dag og i hvilken grad østkanten forbindes med arbeiderklasse og ikke heller innvandrere, småbarnsfamilier, studenter og øverste middelklasse. For det andre er jeg usikker på hvor heldig og frisk denne koblingen er nå for tida; den kjennes som en stereotypi, en klisjé, noe man mener om østkanten sett fra vestkanten, og dessuten noe jeg er mett av å lese om, fordi det er det enkleste valget å falle på, for åpenbart, kjedelig og tilgjengelig, og ikke minst hovedstadsfiksert. 

Ratifisert. Røkkum gir seg ikke med dette poenget, men argumenterer videre for valget av trøndersk ved å si at Brekkes versjon av scenen var på en form for østkantdialekt, «som passet hans gjendiktning og tid mye bedre»: 

Jeg ser for meg Olsenbanden-filmene (som riktignok kom noen tiår senere), hvor Grünerløkka, Tøyen og Kampen virkelig var arbeiderklassestrøk. Brekkes øvrige språk i diktet er òg et poeng, som etter vår tids standard nok er ganske konservativt, der min stil allerede er radikal i språket. Det vil altså si at østkant i min gjendiktning ikke hadde stukket seg særlig ut.

Røkkum understreker her verdien av å holde språket i takt med tiden. Men noe av poenget hans later også til å være å gjøre noe annet enn Brekke nettopp fordi Brekkes gjendiktning allerede foreligger. Det har jeg sans for. Det vitner om at Røkkum ikke egentlig har tenkt at hans versjon skal erstatte Brekkes, men snarere supplere den. 

Oversette eller ikke 

«The Waste Land» er kjent som et flerspråklig dikt. Slutten på diktet er et kroneksempel på modernistisk flerspråklighet i poesi. Dette er de avsluttende verselinjene: 

London Bridge is falling down falling down falling down 
Poi s’ascose nel foco che gli affina 
Quando fiam ceu chelidon
 – Åh, svale svale 
Le Prince d’Aquitaine à la tour abolie 
Disse bruddstrykkene har jeg demmet opp mot min ruin 
Vel da jeg Eder ber. Hieronymo er atter galen. 
Datta. Dayadhvam. Damyata. 
 
   Shanti  shanti  shanti 

Her finner vi en rekke fragmentariske sitater, det starter med et barnerim og slutter med ritualistisk sanskrit. I mellomtiden har vi vært innom italiensk, latin og fransk. Er poenget selve det kakofoniske? Kanskje det. 

Verdt å merke seg er Eliots første tittel til det som ble del 1 og 2 av «The Waste Land». Den var «He Do the Police in Different Voices». Dette er et sitat fra Charles Dickens’ siste roman Vår felles venn, der en viss Sloppy på et tidspunkt leste for sin forsørger Betty Higden fra avisene – the Police-news – med ulike dramatiserte stemmer: «he do the Police in different voices». Denne tittelen, som Eliot altså senere strøk, viser antakelig ikke først og fremst til betydningen av sitater og flerspråklighet i diktet, men snarere nettopp til dets brede stilistiske register. 

I møte med den norske gjendiktningen er det vesentligste å understreke at Røkkum ikke er mer radikal enn at han lar de flerspråklige elementene stå, altså at han ikke oversetter dem: Det eneste som blir oversatt, er det som står på engelsk i originalen – bortsett fra barnerimet «London bridge is falling down falling down falling down», som ikke blir oversatt til tross for at det står på engelsk i originalen. Alt dette forekommer meg å være riktige valg. Slik blir det gåtefulle ved flerspråkligheten ikke forsøkt tydet, men bevart som gåte, også på norsk. 

Men i ett tilfelle i Det øde landet gjør gjendikteren et annet valg, nemlig i epigrafen, et sitat fra Petronius’ senantikke roman Satyricon, som i originalen kombinerer gresk og latin: 

Nam Sibyllam quidem Cumis ego ipse oculis meis vidiin ampulla pendere,
et cum illi pueri dicerent: Σιβυλλα τι θελεις; respondebat illa: αποθανειν θελω

Et dikt som hovedsakelig er skrevet på engelsk og som begynner med en epigraf på både latin og gresk, gjør en bevisst markering av sin egen hermetiske karakter. Altså: Formodentlig var noe av poenget at leseren umiddelbart skulle støte på et hinder for forståelse. Men dette sitatet har Røkkum valgt å oversette til norsk: 

For sibyllen har jeg sett med egne øyne; hun hang i ei flaske i Kumae.
Da guttene spurte henne på gresk: «Sibylle, hva vil du?», svarte hun: «Jeg vil dø.» 

At akkurat dette blir oversatt, mens de øvrige flerspråklige innslagene ikke blir det, virker, når sant skal sies, fullstendig grunnløst. Av mer eller mindre uforklarlige grunner opplever jeg likevel Røkkums valg som ganske smakfullt: Både rent faktisk å oversette epigrafen og å la de øvrige flerspråklige innslagene stå uoversatt. Kanskje har dette noe med at jeg aldri har hatt så veldig sans for at Eliots venn, beskytter, anfører og «agent» (som Røkkum kaller ham) Ezra Pound, som fungerte som en slags redaktør for «The Waste Land», strøk den opprinnelige epigrafen Eliot hadde valgt. Mange av endringene Pound gjorde som redaktør var utvilsomt til det bedre for Eliots dikt, men akkurat denne ene endringen har jeg lenge hatt problemer med helt å godta. Den opprinnelige epigrafen til «The Waste Land» var slik: 

Did he live his life again in every detail of desire, temptation, and surrender during that supreme moment of complete knowledge? He cried in a whisper at some image, at some vision, – he cried out twice, a cry that was no more than a breath – 
“The horror! the horror!” 

Vi snakker her om et sitat fra Josephs Conrads roman Mørkets hjerte, som gir en ganske annen klangbunn enn det fra Petronius’ Satyricon. Mest påfallende er kanskje Pounds begrunnelse for å ikke bruke sitatet fra Conrad, i et brev til Eliot fra 24. januar 1922: «I doubt if Conrad is weighty enough to stand the citation.» Ideen om at Conrad ikke er «vektig nok» er Pounds intellektuelle snobberi på sitt verste. Men nå har jeg i det minste fått skrevet her i Mellom at å sitere Mørkets hjerte var Eliots opprinnelige idé – såpass har modernismeforskningen kommet fram til! 

Edisjonsfilologi 

I et tidsskrift som dette er det på sin plass å si litt om hvilken utgave som er lagt til grunn. Kort sagt litt om gjendiktningens tekstgrunnlag. Røkkum oppgir at han støtter seg på den første utgaven av diktet, utgitt av Boni & Liveright i 1922, slik denne er gjengitt i Lawrence Raineys The Annotated Waste Land with Eliot’s Contemporary Prose fra 2005 (andre utgave 2006). Dette er et greit og temmelig ukontroversielt valg. 

Kanskje kunne Røkkum likevel også ha kikket på den interessante utgaven i to bind av The Poems of T. S. Eliot fra 2015, utgitt av Christopher Ricks og Jim McCue. Her ville han ha sett at det er mulig å innta en mye mer radikal redaktørrolle i møte med «The Waste Land» enn det han selv gjør: For i tillegg til å la trykke en versjon på 433 linjer, slik Rainey (og Røkkum) gjør, så gir Ricks og McCue til beste det de kaller «an editorial composite» av «The Waste Land», på hele 678 linjer. Denne versjonen innbefatter passasjer som ble valgt bort av både Eliot og Pound. 

Det virker fornuftig at Røkkum holder seg til de 433 kanoniske verselinjene. Muligens har han rett i at versjonen dermed også blir «mest i tråd med Eliots intensjon da han var involvert med diktet og hvordan han selv ønsket at det skulle se ut», som det heter i hans addendum «Om å gjendikte The Waste Land». Men – særlig tatt i betraktning hvor mye kommentarstoff det er i denne boka – det hadde nok vært rom for litt mer om diktets tilblivelseshistorie og passasjene som underhånden ble strøket og forsvant inn i glemselen. 

Tekstgrunnlaget er også relevant for den såkalte parateksten. Røkkum markerer at han er klar over at Raineys versjon ikke er identisk med 1922-versjonen, men han kunne kanskje vært tydeligere på dette. For eksempel ble ikke den innledende dedikasjonen til Pound, som er tatt med i den norske utgaven, lagt til diktet før i 1925, i Faber-utgaven av Eliots Poems 1909–1925. Dette er det berømte sitatet fra Dante, il miglior fabbro – «den bedre håndverkeren» eller «den beste håndverkeren» – som den italienske nasjonalskalden brukte om sin forgjenger, den provençalske trubaduren Arnaut Daniel. I en tekst med tittelen «On a Recent Piece of Criticism» fra 1938 nektet Eliot for at han med denne betegnelsen hadde ment å implisere at Pound bare var en håndverker og ikke en ekte kunstner. Nei, han hadde ønsket å hylle Pound, som han hevdet at hadde vært helt sentral i å «omgjøre The Waste Land fra en mengde gode og dårlige passasjer til et virkelig dikt». 

Senere, i 1971, ga Eliots enke Valerie Eliot ut en utgave der vi kan se Eliots dikt på flere stadier, som utkast og med Pounds rettelser. Utgaven viser i hvilken grad Pound var avgjørende for at diktet ble som det ble. Også dette kunne Røkkum godt sagt mer om. Han nevner utgaven, men lar det bli med det. I stedet prioriterer altså den norske gjendikteren å bruke 35 sider på å begrunne sine egne oversettervalg, noe som for så vidt er interessant for meg som anmelder, men som de færreste lesere antakelig vil orke å forholde seg inngående til.  

Aktualiseringer i etterordet 

I etterordet sitt gjør Røkkum flere forsøk på å «aktualisere» Eliot. Noen av disse er tankevekkende, andre virker som utslag av en litt overspent subjektiv respons på en av den modernistiske diktningen absolutte pilarer. Riktignok spiller forsøk på å hente Eliot ut av sin tid, og inn i vår egen, utvilsomt opp til den jevne lesers forventninger om et etterord, men enkelte av disse aktualiseringene virker temmelig påklistrede. At denne passasjen koples til stormingen av Trump-tilhengernes storming av Kongressen 6. januar 2021, er eksempelvis temmelig umotivert: 

Fallende tårn 
Jerusalem Aten Alexandria 
Wien London 
Uvirkelig 

At Eliots dikt kjennes aktuelt, «i og med at lignende ytterligheter, forfallhistorier, identitetskrig og håp om lindring preget det ideologiske landskapet også i dag», blir lite annet enn svært generelle paralleller. 

At etterordet også bruker plass på å si at det ville være tåpelig å hevde at Eliot forutså framtida, og at han i år 1922 ikke kunne vite noe om atombomben eller masseproduksjonen av plast, virker også relativt søkt – slike «lesninger», antyder gjendikteren, er «heller […] innlevelse enn en analyse». Ja. Enig. Da ville jeg anbefale gjendikteren å holde seg til analyse, og la leseren bedrive innlevelse på egenhånd, hvis nå innlevelse er målet. 

Konklusjon 

Den nye bokmålsutgaven av «The Waste Land» har en god del bra ved seg, men den kan vanskelig telle som noen «definitiv variant» av diktet på norsk. Kanskje er noe slikt heller ikke mulig. Etter alt å dømme har det heller ikke vært Eirik S. Røkkums mål. Det er snarere slik at hans utgave fungerer som et korrektiv til Paal Brekkes tidligere utgave. Som sådan er den nye utgaven velkommen. Den har utvilsomt noe frisk og dristig ved seg. Men noe av dette friske og dristige nærmer seg også det respektløse. 

Alt i alt er det vesentlige med Røkkums gjendiktning at han faktisk har gjort den, at han har tatt seg tid til det, at han har giddet. Det øde landet er et velkomment supplement til Det golde landet. Så kan man jo håpe at noen, ung eller gammel, dristig eller dumdristig, forsøker seg på nok en utgave, før det har gått nye 72 år.