Av Jon Rognlien
Kristian Novak
Den vakreste, men sigøyner
Oversatt fra kroatisk av Jon Kværne
Cappelen Damm, 2020
463 sider.
BOK: Alle bøker er flettverk av tråder, linjer, setninger som dels synger poetisk, dels informerer oss (gir oss form) med opplysninger om verden og levende liv, dels bygger opp intriger og plott som driver oss videre fra side til side, dels fyller tankene med nye erkjennelser. Boka med den merkverdige tittelen Den vakreste, men sigøyner gjør alle disse tingene i en snedig og appellerende språklig konstruksjon – utmerket (i den grad jeg kan si det) tilrettelagt for norske lesere av flerspråklige Jon Kværne.
Handlingen i boka er for det meste lagt til forfatterens opprinnelige hjemtrakter, regionen Međimurje i det nordøstre hjørnet av Kroatia, opp mot grensen mot Ungarn og Slovenia. Sentral er relasjonen mellom Milena, en voksen kvinne fra landsbyen Sabolščak, og den vakre sigøyneren, unge Sandi. Hun har en noe uklar fortid, er litt outsider i landsbyen, enslig, intellektuell, opposisjonell, med deltidsjobb i frisørsalongen. Hun innleder et forhold til Sandi som jobber med å pusse opp i hennes bestefars hus. Han bor i en sigøynerbosetning noen få fysiske kilometer unna, men likevel mange lysår avsted – et terra incognita for de aller fleste innbyggerne i Sabolščak. En annen tråd som er ganske tjukk i starten av boka, men som deretter i lange strekk ikke er vevd inn i de øvrige mønstrene i Novaks store vev, er historien om kurderen Nuzat som flykter fra Mosul via den velbrukte ruten gjennom Tyrkia og Makedonia, dels sammen med andre migranter, dels alene. Den fjerde nøkkelpersonen er politimannen Plančić som sammen med to andre eksentriske politifolk skal oppklare en grotesk forbrytelse som muligens involverer framtredende personer i lokalsamfunnet. Disse fire veksler på rollen som «jeg».
Gjennom de fire synsvinklene, omkranset av et bredt galleri av landsbyboere, migranter og romfolk, stiger det fram et samfunn som både befinner seg i periferien og er sentralt plassert ved en transportåre for illegale migranter. Det er en rekke kontraster mellom personer, også innad i de ulike miljøene. De tre politimennene har helt ulike innfallsvinkler til saken de skal finne ut av, og til sin rolle som politifolk i alminnelighet. De opplever hverandre som truende, og vi vet aldri om samarbeidet vil holde. Innad i landsbyen er det naturligvis også gnisninger. En konsensusmajoritet flokker seg om landsbyens sterke mann (og kone), mens avvikerne hele tiden må forhandle sitt utenforskap – gjerne i frisørsalongen. De mer allmenne spenningene mellom den kroatiske landsbybefolkningen og sigøynerne i den rufsete bosetningen like borti høgget, speiles på kløktig vis i relasjonene migrantene imellom i deres egen hovedtråd. Også der er det mange ulike interesser ute og går, migranter er ikke den enhetlige massen mange fryktsomme mennesker på denne siden av gjerdene prøver å gjøre dem til. Og alt dette speiles ikke minst i den globale relasjonen mellom europeiske velstandsprofitører og hordene som velger vandring i håp om bedre utkomme i de lovede landene som ligger her og bugner av melk og honning.
Novaks roman blir i sin oppbygning nærmest et tredimensjonalt kryssord, der tråder speiler hverandre opp og ned, ut og inn, fram og tilbake. Teksten er tett sammenvevd, men samtidig er det rikelig plass til refleksjon for leseren. Du får hele tiden invitasjoner til å finne ut av ting og sette inntrykkene sammen på din egen måte. Du blir ikke matet med teskje slik vi blir i formelromaner, krim og moralske fabler. Som et eksempel på bokas flertydighet kan vi titte på kapitteloverskriftene. Det er syv hovedkapitler, og hvert av dem har et frittsvevende, ikke handlingstilknyttet begrep basert på gresk og/eller latin, med en tvetydig forklaring tilknyttet: 1) Oikofobi – frykt for det kjente. 2) Spektrofobi – frykt for sitt eget speilbilde. 3) Ankylofobi – frykt for lammelse. 4) Tripofobi – frykt for hull. 5) Decidofobi – frykt for avgjørelser. 6) Symmetrofobi – frykt for symmetri. 7) Nekrofili – nytelse ved å betrakte de døde.
Hva betyr dette skritt for skritt gjennom tekstens vev? Må leseren tenke over disse begrepene og hvordan de belyser eller kompliserer innholdet? Nei, det kan du velge selv. Dette er ingen tekst som brifer med lærde referanser eller kompliserte resonnementer, men den gir deg fullt opp av muligheter til å følge tråder ut – akkurat slik virkelig gode romaner gjerne gjør.
Spenning
Nå må jeg – som anmelder – være forsiktig med å snakke videre om handlingen, for boka er også en spenningsroman der leseren deltar i romanpersonenes famling fram mot uklare erkjennelser, harde kjensgjerninger og glimt av lys i en seig masse av overgrep og krenkelser. Her klarer forfatteren å være spissfindig og tilbakeholden, og samtidig fylle teksten med ironi og satire rundt menneskers dårskap. Hvordan han portretterer de seneste årenes velvillige satsing på bedre levekår i Øst-Europas mange små og store – noen av dem gigantiske – sigøynerbosetninger, gjennom store midler som bevilges til bygging av kulturhus og skoler, til strøm, drenering, vann og kloakk, er tankevekkende. Hva vet vi – du og jeg – om hvordan de lever, hvilke muligheter de faktisk har, disse menneskene som befinner seg rett utafor landsbyen vår? Vi vet jo ikke engang om vi bør kalle dem rom-folk, roma eller sigøynere.
Novaks roman har gitt meg mye å tenke på, og ikke bare rundt handlingens konstruksjon og den gradvise kartleggingen av personenes utvikling. Det slår meg hvor godt det gjør meg å lese slike romaner, kløktig utarbeidede tekster som på intelligent og ansvarlig vis tegner opp landskaper jeg ikke visste at jeg trenger å kjenne til. Å oppleve den litterære fiksjonens vidunderlige kraft til å gi deg bilder som blir dine egne på helt andre måter enn dem vi møter i film og TV, å kunne lese en bok som løfter deg opp fra lenestolen og ut i verden, med alt verden har å by på av komplekse, smertefulle, men også gode menneskelige relasjoner. Dette er et privilegium altfor få unner seg, iallfall om vi skal dømme etter mengden av offentlig oppmerksomhet og salgstallene for den oversatte kvalitetslitteraturen.
Ekspert på kroatisk litteratur
Da jeg ble spurt av Melloms redaksjon om jeg kunne tenke meg å anmelde denne boka, og jeg lurte på hvorfor meg, akkurat her, sa de at jeg er en som har peiling på kroatisk litteratur. «Hæ?» tenkte jeg. Det er mange felter jeg ikke har spesielt god peiling på, og kroatisk litteratur er helt klart et av dem. «Men du anmeldte jo romanen Trieste i Dagbladet for en stund siden!» Å ja, den ja, den var jo kroatisk, selv om handlingen stort sett ligger i grenselandet mellom Italia, Østerrike og Slovenia, med avstikkere til Albania og Tyskland. En strålende roman, en samfunnsorientert, historisk øyeåpner, usedvanlig gripende. Store mørke felter som fikk lys. Lebensborn-barna. Den italienske fascismens tvisyn på jødedom og jødiskhet. Det ble fem på terningen i Dagbladet.1 Og det var eneste anmeldelse den fikk.2 Også den var oversatt av Jon Kværne.
Javel, så lav er terskelen for kompetanse når det kommer til resepsjonen av oversatt litteratur fra sjeldne språk. Men dette sporer meg videre. Daša Drndić (1946–2018), som skrev Trieste, med den opprinnelige tittelen Sonnenschein, var med i en gruppe intellektuelle, forfattere og lingvister som fornekter berettigelsen til de nyfødte nasjonalspråkene i det tidligere Jugoslavia. I 2017 lanserte de et opprop – Deklaracija o zajedničkom jeziku – «Deklarasjon om det felles språket».3
Ifølge dem er altså det som nå er splittet, og som før var samlet under etiketten serbokroatisk (som i tillegg til serbisk og kroatisk også omfavnet bosnisk og montenegrinsk4), ett og samme språk. Alle de nyere nasjonale bestrebelsene på å skille ut ulike varianter av fellesspråket, er bare en videreføring av en bestialsk, unødvendig og traumatiserende krig, mente de. Men dette toget var nok gått.
Kristian Novak er ikke tilhenger av Daša Drndićs og hennes krets’ motstand mot fragmenteringen. Han er jo betraktelig yngre, født i 1979, og var altså bare en guttunge da Jugoslavia gradvis brøt sammen etter «landsfaderen» Titos død i 1980 og da borgerkrigene for alvor brøt ut i 1991. Krigene varte til 1999, men konfliktene ulmer fortsatt. Novak var 20 år gammel i 1999, han er av en annen generasjon enn dem som skrev under deklarasjonen, selv om han utøver samme fag som mange av dem. I tillegg til å være forfatter (og karateutøver), er han nemlig professor i lingvistikk ved Universitetet i Rijeka. Denne havnebyen ved Adriaterhavet, som lenge gikk under navnet Fiume takket være et stort innslag av italiensk befolkning, utgjør enda en blandingskultur i Novaks nærmiljø.
I et intervju jeg fant på nettet, på en serbisk side som jeg gudhjelpemeg måtte lese via gugleoversettelse, uttaler han seg klokt om den fåfengte kampanjen for å gjenopprette nasjonalspråket:
As soon as you talk about national standard languages, it is political and nationalistic. I, on the other hand, believe that the very notion of standard language is a political issue par excellence. What is a standard language? It is a dialect that has institutions, normative manuals and a language community behind it. The Croatian-Serbian language existed as a South Slavic unitarian project and it was a common language. However, at some point, none of the three factors that made it up were satisfied anymore, whatever we thought about the reasons and background of such a development. Of course, no one thinks well of the ways in which these Yugoslav states of ours disintegrate. However, the fact is that today behind the Croatian, as well as behind the Serbian language, there are separate state institutions, separate normative manuals and separate language communities. I have not publicly spoken out against the Declaration because I believe in the noble intentions of the large number of people behind it, I believe in the intention to end discrimination based on the language or “language” that someone speaks. But I couldn’t agree with the idea that if we just change the name of the language, something will change in people’s minds.5
Hva kan man si?
Hva så med oversettelsen? Jeg er altså ikke noen ekspert på hverken kroatisk språk eller litteratur. Heller ikke er jeg noen ekspert på oversetterkunsten, til tross for at jeg har oversatt helt siden jeg så smått begynte på starten av 80-tallet. Mitt hovedfag i italiensk hadde ingenting med oversettelse å gjøre, iallfall ikke slik ordet vanligvis forstås. En smule kompetanse i translatologien har jeg imidlertid oppnådd gjennom deltakelse i «Voices in Translation» ved UiO, og ved å arrangere et flerårig, kulturrådfinansiert seminar om kritikk av oversettelse: «Hva kan man si om det oversatte?». Hensikten der var å bevisstgjøre bokanmeldere om hva oversettelse faktisk består i, og vice versa gjøre oversettere oppmerksomme på litteraturkritikkens betingelser og dynamikk.
Resultatet av denne virksomheten over mange år er at jeg sannelig ikke vet hva «man» kan si om oversettelse av litteratur, utover å påpeke feil (som ofte viser seg ikke å være feil, men snarere «uheldige valg») eller å prøve å formulere noe om at stilen i verket – som i oversettelse til norsk er resultat av valg oversettere har tatt blant uendelig mange mulige ordformer og syntaktiske muligheter – ikke er adekvat. Dette er imidlertid ikke uproblematisk selv om anmelderen skulle ha kjennskap til originalens språklige stil. Egentlig blir det bare verre, for den komplekse tolkningen oversetteren har foretatt med utgangspunkt i originalen, nødvendigvis ikke kan samsvare med det inntrykket du som anmelder selv har gjort deg. Selvfølgelig ikke! Om jeg leser en kollegas oversettelse av en italiensk forfatter jeg setter høyt, vil jeg med stor sannsynlighet oppleve at vedkommende har misforstått tonefallet. I min egen lesning har jeg jo skapt meg et slags passivt bilde av tonefallet utfra min private kompetanse, altså utfra hva jeg ellers har lest, hvem jeg vanket med i mine ti år i Italia, hvor jeg bodde, hva jeg selv har oversatt, hvilke ansikter jeg har sett for meg under lesningen. «Slik ville hun aldri ha snakket dersom hun var norsk!» Nei, nettopp, det er jo norsk hun ikke er.
Det andre, dype problemet er at om man har sterk kompetanse i et sjeldent språk, som også italiensk er, iallfall hva gjelder praktiserende oversettere til norsk, har man relasjoner til alle de andre utøverne. Altså: Den som er mest habil – altså egnet til – å granske språk og metode i oversettelsen, både originalspråkets skjulte finesser og de endemiske vanskelighetene som ligger i overføringen av italienske konstruksjoner til norsk språklig byggeskikk, er samtidig sannsynligvis den mest in-habile. Er du da som anmelder likefullt sterk i klypa og trekker fram bommerter og formsvikt hos en kollega, kan det raskt se ut som manglende storsinn (vi gjør jo alle bommerter, og litterære former flyter), eller misunnelse, sjalusi, hevntrang. På samme måte blir det feil hvis anmelderen føler et behov for å være snill, kanskje fordi du vet at vedkommende har slitt en del i det siste, at verket var altfor tidkrevende og at din kollega ikke hadde sjans til å gjøre en grundig jobb.
Disse betraktningene ligger gjerne til grunn når jeg til tider har valgt å merke anmeldelser av bøker oversatt fra italiensk som «basert på originalutgaven» – enten jeg har lest boka fra før (og dermed har en fornemmelse av stil, en «fordom») eller ikke (men er inhabil av relasjonelle årsaker). Så er det tilfeller der jeg ikke kjenner oversetteren, ikke har lest originalen, men blir imponert over språklig styrke i den norske teksten, og da dræler jeg til med ros. Også det har imidlertid en konsekvens – hva tenker da de nærere kollegene om at jeg ikke nevnte deres oversettelse med ett kløyva ord da den utkom? Kanskje de blir krenket – og i vår tid er vi jo slaver av vår egen og andres krenkbarhet.
Kulturformidleren Kværne
Så hva kan jeg si om Jon Kværnes innsats? Joda, det norske språket flyter godt, yter akkurat passe motstand, provoserer fram uenigheter hos meg («Det ordet ville jeg aldri ha brukt i en samtidsroman!»), imponerer meg i sin forvaltning av Novaks prosjekt – joda. Men må jeg ikke da trekke fram eksempler? Kanskje jeg heller skal si noe om Kværne som kulturformidler? Jo, Novaks bok skal ha blitt utgitt på norsk etter forslag fra oversetteren. Han har femten oversettelser på merittlisten, hovedsakelig fra varianter av post-jugoslaviske språk, men også én tittel fra italiensk, én fra russisk og én fra albansk. Multilingualist! Ingen titler fra kulturimperialismens enorme maskinerier. Kværne er en lingvistisk helt, en nybrottsmann, en redningsplanke for en norsk oversattflora som er i ferd med å kveles av mangel på naturlig gjødsel og intens nedsprøyting av angloamerikansk eller skandinavisk masseproduksjon av likegyldigheter. Jada, den klagesangen har vi også hørt før.
Hva skal vi da gjøre for å få norske lesere til å åpne seg for den enorme litteraturen – kanskje ikke i antall, men i tematisk, internasjonal spredning – som faktisk tilbys i vår lille, søkkrike andedam? Hvordan skal vi få folk til å skru av de forutsigelige, evigvarende TV-seriene som gjør sitt beste for å repetere vestlige selvbilder, gjerne garnert i ytterkantene med svartsmuskede terrorister og djevelske slavere? Hvordan skal vi få folks ansikter opp fra mini-TVene de går rundt med på gata for å sikre seg kontinuerlig selvbekreftelse, forsikringer om at de faktisk eksisterer? Kommer iPhone-slavene noengang til å lese slavisk litteratur? Eller i det minste sette seg inn i den lingvistiske sammenhengen mellom slaver og slavere?
Helt til slutt en liten innvending, eller snarere et spørsmål: Hvorfor har Kværne og forlaget valgt å snu om på ordstillingen i tittelen? Originaltittelen er Ciganin, ali najljepsi – ordrett Sigøyner, men den vakreste. Klinger ikke det mye bedre på norsk enn det krøkkete Den vakreste, men sigøyner? Og er ikke også meningen i det lille utsagnet forvridd? Altså at han i originalen primært er sigøyner, men ikke desto mindre den vakreste, mens han på norsk er primært vakker, men dessverre(?) sigøyner. Sånne småtterier kan vi gruble på, særlig de av oss som opererer i krysningen mellom å være utøvende oversetter og leiesoldat, profesjonell leser, litteraturkritiker. Det gir mening.
- https://www.dagbladet.no/kultur/grusomt-om-nazistenes-bestialske-kampanje/72113390
- Denne boka har heller ikke fått mer enn én anmeldelse – den du her leser.
- Hele teksten i deklarasjon, og historikken rundt, finnes for eksempel her: https://en.wikipedia.org/wiki/Declaration_on_the_Common_Language
- Unntakene var slovensk og makedonsk, også de var offisielle språk i Jugoslavia i tillegg til serbokroatisk.
- Sitatet er hentet fra den eneste større teksten jeg klarte å finne på nettet der Novak uttaler seg. Det er altså fra en serbisk side – https://www.vreme.com/cms/view.php?id=1592661 – og med min manglende serbisk-kunnskap og et ikke-eksisterende budsjett for å hyre inn eksterne oversettere, måtte jeg ty til Google Translate. Serbisk til norsk ga et forstemmende og nærmest uforståelig resultat, og det minnet meg om at hele Google-systemet er basert på engelsk – aber natürlich! Dermed snakker Novak engelsk i en serbisk artikkel skrevet om en kroatisk bok oversatt til norsk.
Mellom 