Av Maria Olerud
Camila Sosa Villada
Slemme piker
Oversatt av Signe Prøis
Camino 2020
228 sider.
En gammel mann har gått på trynet i søla og strever med å komme seg på beina. Ikke fordi gjørma er tung eller kroppen skrøpelig – men fordi vingene er i veien. Slik møter leseren, via bonden Pelayos nøkterne blikk, tittelkarakteren i Gabriel García Márquez-novellen «En eldgammel herre med kjempevinger».i Først med nabokonas ankomst får leseren et mindre sobert blikk på den bevingede skikkelsen: Hun kaller ham en engel.
I argentinske Camila Sosa Villadas (f. 1982) romandebut Slemme piker (Las malas, Tusquets, 2019) tar jeg-fortelleren de magiske elementene litt – bare litt – mindre for gitt. Fortelleren Camila kan knapt tro hva hun ser når det er hennes tur til å møte en fjærkledt skikkelse: Hun må kjenne etter at venninnas nyutsprungne fjærpryd ikke er påklistret med superlim. Et annet sted undrer Camila seg over en gråtende gipsfigur av Guadalupe-jomfruen: Skyldes tåremiraklet den hellige ånd eller rett og slett luftfuktigheten?
Litt magi, likevel
Få kunstnere vil reduseres til representanter for ismer eller geografiske regioner. I det latinamerikanske tilfellet strever forfatterne med begge disse etikettene, tiår etter at vestlige forlag og medier «oppdaget Amerika». I Europa ble de såkalte boom-forfatterne markedsført ved hjelp av forestillinger om at det fantastiske var en selvsagt del av den spanskamerikanske hverdagen. Den realistisk-realistiske McOndo-bevegelsen ble det ironiske motsvaret fra regionens forfattere. Og ja, det stemmer at navnet er en sammensmeltning av «McDonald’s» og «Macondo», den ikoniske byen fra Hundre års ensomhet. I dag strever forfatterne fremdeles. Mexicanske Valeria Luiselli har sagt at den magiske realismen er et «lik vi har drasset på altfor lenge».ii Stemmer det at den spanskamerikanske magiskrealismen er død?
Nja, tenker jeg etter gjennomlesning av Slemme piker. Kanskje det er riktigere å si at den magiske realismen både er levende og død, at den går igjen – ikke ulikt et spøkelse fra Macondo. De fantastiske innslagene i Slemme piker framstår som kostelige pek fra en yngre forfatter til mesterne hun arver. Sosa Villada tar ikke avstand fra, men leker med, den magiske realismen og dens klisjeer. Grepet er kløktig i en debutroman som ellers er upolert og voldsom.
Adopterer dødsdømt guttebarn
Boka ble en suksess i Argentina: kritikerrost, bestselgende og oversatt til fransk, portugisisk og tysk. I hjemlandet har forfatter Sosa Villada lenge gitt transfolks rettighetskamp et ansikt. Utgangspunktet for Slemme piker er egne erfaringer fra transmiljøet i den argentinske storbyen Córdoba rundt årtusenskiftet. I byens største park, Parque Sarmiento, selger Camila og de andre transpersonene sex. Utestengt fra det regulerte arbeidsmarkedet og samfunnet som helhet, forsøker de å danne sitt eget fellesskap. Der finnes glimt av trygghet og nærhet. Men hvordan går det når de adopterer et hensatt spebarn de finner i parken? Eller rettere sagt, hvor foraktelig reagerer omgivelsene på at de – kvinner som stort sett mangler livmorer – blir mødre til en baby?
Samtidig presenteres leseren for brokker fra jegets barndom og ungdomstid på bygda, fortellinga om hvordan Camila trådte ut av hammen døpt Cristian. Vekslingene mellom de to sporene framstår tidvis tilfeldige: Den fragmentariske strukturen tenderer mot rot. Men miljøskildringene fra storbyen og fortellerens bygdeoppvekst er gjennomsyret av den samme volden og fattigdommen. For dette er en jeg-person det skjer ting med: diskriminering, hets, spark, ran, neddoping, overgrep, voldtekt. Spesielt Córdoba-planet har en forteller som framstår som en passiv observatør. Først på side seksten gir jeget seg til kjenne, idet hun halser skrekkslagent etter de andre prostituerte som bærer på sin nye adoptivsønn. Eller kanskje er ordet «passivisert» mer treffende: Tilbakelentheten kan skyldes et ydmykt forsøk på å la de andre romanpersonene fra transmiljøet få skinne.
For om vold gjennomsyrer Slemme piker, finnes også omsorg i store monn. Portrettene av personene i Parque Sarmiento-miljøet er kjærlige. Karakteren Laura, en gravid prostituert som har sittet inne for knivstikking, har håret pyntet med blader og greiner fra parken. Hun ligger jo på rygg der hele arbeidsdagen. Den kloke kona La Machi beit en gang «halve pikken av en politimann (…) som prøvde å voldta henne». Hun har katter og hekleduker hjemme.
Fuckboyer og sexdemoner
I oversetter Signe Prøis’ innledende anmerkning står det at språket speiler sjargongen i det argentinske transmiljøet for tjue år siden. Denne er røff, seksualisert og fylt av fornærmelser – enten det skyldes internalisert undertrykking eller et forsøk på å eie skjellsordene. Kanskje begge deler. Sjargongens språkbilder virker knyttet til myter. Boka er befolket av mennesker som ligner hekser, ulvinner og minotaurer. Langt fra alle metaforene og sammenligningene fungerer like godt. Jeg har vanskelig for å se for meg at ei «puslete jente går forbi meg som en succubus». En succubus er en kvinnelig sexdemon.
I alle fall bevarer oversettelsen den tidvis barske, tidvis sprelske stemmen. Slangbegrepet «chongo» har blitt «fuckboy» i den norske utgaven, og «su hijo salía a mariconear» er oversatt til «sønnen var ute og homset». Tittelen i seg selv er et tredje eksempel: De samme uskikkelige – potensielt seksuelle – konnotasjonene hefter ved uttrykkene «slem pike» og «(chica) mala».
Oversetter Prøis ivaretar spanske språknyanser selvsikkert og finstemt. Ta for eksempel epigrafen, Gabriela Mistral-verselinja «Todas íbamos a ser reinas». Oversetteren har valgt å forsake Tove Bakkes praktfulle 2007-gjendiktning som på nynorsk lyder «(A)lle skulle bli dronning».iii «Vi skulle alle bli dronninger», står det istedenfor. Altså: Prøis skiller ut – og framhever – pronomenet i det spanske verbet («íbamos»). Resultatet er at epigrafen er samstemt med romanens førstepersonsperspektiv. Dronninghåpet var vårt, ikke alles: De knuste drømmene er minoritetserfaringer.
På sporet av en transdebatt
Samlet danner enkeltportrettene et fargesterkt bilde av et miljø få har direkte erfaring med. Muligvis er det kjedelig å kalle en roman viktig. Men det spørs om ikke erfaringene til Laura, La Machi og Camila kan bidra med verdifulle perspektiver i en transdebatt som ellers har det med å spore av. De er romanpersoner, men virkelige nok: på den måten romaner forteller sannhet med løgn. Slike individuelle fortellinger, med sine sammensatte volds- og kjærlighetserfaringer, tilfører debatten nyanser og saklighet større grad enn prat om svømmehallgarderober og testosteronnivåer i atletkropper.
Som litteratur er Slemme piker vilter, original og øm. Det kjærlige blikket jeg-fortelleren ser tilbake på menneskene hun omga seg med, fungerer som et forsinket svar på karakterens higen etter omsorg. Og en betrakter som kikker tilbake, kan klarere se det de – og hun – higet etter. Et sted heter det om noen sjeldent omtenksomme menn at de «fikk oss til å føle at huden var som en tynn papirserviett, de fikk oss til å føle oss gjennomsiktige, som om Gud plutselig kunne se inni oss». Hva er kjærlighet, om ikke nettopp dét?
Til orientering: Ingrid Fadnes, som har skrevet Slemme Pikers avsluttende essay, var leder for Maria Olerud under et Brasil-opphold i 2015.
Mellom 